"Milei har en libertarisk komponent som gjør det til en rar sammenlignet med Ultra -Right of Latin -Amerika" - BBC News Mundo (2024)

Javier Mileis uventede triumf i Argentinas primærvalg på søndag slapp løs en ultraconservativ ovasjon fra regionen til Europa.

Chilenske eksandidat José Antonio Kast;Den brasilianske nestlederen Eduardo Bolsonaro, sønn av tidligere president Jair Bolsonaro;Vox -lederen i Spania, Santiago Abascal og brødrene til Italia, det fremste Giorgia Meloni -partiet, feiret i offentlige meldinger 30% av stemmene som Milei oppnådde.

Men hvordan sammenligner og spiller denne kandidaten som definerer seg selv som en libertarianer og spiller presidentens argentinere i oktober med de ekstreme høyre politikerne eller med tidligere USAs president Donald Trump?

“Ultra -Right har mye mer å gjøre med ideene de bekjenner seg.Og det er her Milei passer ganske bra, sier Cristóbal Rovira, professor i statsvitenskap ved det katolske universitetet i Chile, i et intervju med BBC Mundo.

Denne akademikeren som lenge har undersøkt den ekstreme høyre i regionen og EuropaHan mener at denne politiske strømmen "får bli"I Latin -Amerika, selv om Milei kan synes det er vanskelig å nå regjeringen.

Det som følger er en syntese av telefondialog med Rovira, doktor i statsvitenskap fra Humboldt University of Berlin og forsker ved Center for Conflict and Social Cohese Studies (COES) i Santiago:

Hvordan vil du definere Javier Milei fra det ideologiske synspunktet?

Det er en ganske global bølge av ultra -rett.De starter i Vest-Europa, hvor er den emblematiske saken om Jean-Marie Le Pen i Frankrike på 80-tallet, utvides til Øst-Europa, og i dag ser vi at de begynner å få territorium i andre deler: Trump, Bolsonaro ...

Milei ville passe inn i prototypen på hva disse ultra -rettighetene er.

På fa*glig nivå definerer vi dem etter to viktige kriterier.For det første er de til høyre for den konvensjonelle rettigheten og bekjenne ideene med mye større radikalitet.Når det gjelder Argentina, er Milei plassert til høyre for Macrismo.

For det andre opprettholder de et ambivalent forhold til det demokratiske systemet og noen ganger bekjenner autoritære ideer.Dette skiller dem fra tradisjonelle rettigheter, som virker innenfor reglene for det demokratiske spillet.

Mileis sak kommer inn i denne doble typifiseringen veldig bra.

Hvilke stilfunksjoner og politiske forslag plasserer det på ultra -rettighetsnivå?

Øye at når vi snakker om Ultra -rett, refererer vi ikke så mye til politiske stiler.

Dette virker relevant for meg fordi i den latinamerikanske debatten har denne klisjéen dukket opp for at det å være ultra -rettighet er å være som Trump eller Bolsonaro: veldig rupturistkarakterer med et ganske vulgært språk som kobles til krav om statsborgerskap, spesielt for å være imot " etablering "

Men den politiske stilen har ikke nødvendigvis de ultra -rettige lederne i Europa eller Kast i Chile.

Konseptuelt har Ultra -Right mye mer å gjøre med ideene de bekjenner seg.Og det er her Milei passer ganske bra, fordi hun har veldig riktige ideer i moralske spørsmål som abort, når det gjelder kriminalitet og den veldig sterke harde hånden.

På en måte er det nyliberal, mot staten og med en privatiseringsagenda, som bringer den nærmere Kast og Bolsonaro.

Men Milei har en libertarisk komponent som gjør den til en bug til en merkelig sammenlignet med ultra -rettigheten som vi har i Latin -Amerika, der den komponenten vanligvis er mindre til stede.

Et annet særegent aspekt ved Milei er at han har mutert sin ideologiske profil litt.

I dag er det definert som noen mot abort, men for noen år siden løftet ikke denne saken det sterkt.Da har han vendt seg til mer konservative posisjoner moralsk, men det var ikke nødvendigvis i deres opprinnelse som en politisk karakter.

Har Milei flere kjennetegn på libertarisk eller ekstrem ikke?Eller det ene ensemblet det andre?

Jeg tror det ene settet inneholder det andre: han fører til paroksysme det libertariske problemet som fører til at han er veldig ultra -rett.Det er en kombinatorisk mellom begge elementene.Noen ganger gir det mer vekt på det libertariske saken, andre til det moralske saken og andre til kriminalitet.

Men den ideologiske pakken som forsvarer som en helhet, plasserer den tydelig i disse ultra -rettighetene.

Og i den argentinske saken er kritikken som ble gitt til den "politiske kaste" som helhet veldig viktig, der han introduserer den mest tradisjonelle retten til Macrismo og Patricia Bullrich.

Et annet kjennetegn som du har påpekt i ytterste høyre er uroen til anti -immigrasjonsfølelser.Blir dette observert i Milei, eller er det forskjellig fra Trump og Kasts posisjoner?

Den Milei har faktisk ikke det.

Men vær forsiktig med at anti -immigrasjonsfunksjonen vanligvis i utbruddene i Latin -Amerika er lite til stede, for eksempel hvis vi tenker på Bolsonaro.Ja, det er veldig til stede i europeiske utbrudd.

Det er derfor det er viktig å huske på at alle disse ytterpunktene har elementer til felles, men det er egenskaper som definerer dem.Det er som en stor familie der det er søskenbarn, noen ligner mer, men de er ikke alle identiske.

Hvis de kommer sammen, bruker de fantastisk, men de er forskjellige i noen elementer som anti -immigrasjonsfunksjonen.

Giancarlo Summa, en italing-brasilianer som studerer gjenoppblomstring av den ekstreme høyre i Mudral-prosjektet, har indikert at Milei ikke åpent hevder minnet om militærdiktaturet i Argentina som Bolsonaro gjør i Brasil eller Kast i Chile.Dette er heller ikke en mindre forskjell ...

Det er sant og vi vender tilbake til den metaforen at alle av dem er søskenbarn, men ikke brødre.

I den militære komponenten, i det minste til nå, er det ikke slik at Milei bekjenner et veldig ubegrenset forsvar av hva det var.

Man fokuserer på figuren hans, men la oss tro at han også prøver å bygge en politisk gruppe.Med sin visepresident, Victoria Villaruel, er forholdet til den militære verden mye mer direkte.

Det vil si at Mileis politiske prosjekt er i et nesten embryonal stadium og løper mot ultra -rett ...

Nøyaktig.Og de andre ideologiske elementene i den ultra -rettigheten kommer noen ganger ikke fra hovedlederen som Milei, men av menneskene som jobber med ham for å heve prosjektet som, som du sier, er veldig embryonalt i dag.

La oss tro at Milei har måneder igjen og at det kan være dekantende andre ideologiske elementer.

Milei spiller som dynamiting av den argentinske sentralbanken og dollariserer økonomien, som ikke ser ut til å passe til en klassisk nasjonalisme.Eller la salg av organer, som ikke ser ut til å passe til en religiøs konservativ visjon.Er flere forskjeller med ultra -rettigheten til andre land?

Hver av disse ekstreme høyresiden må forstås i sine egne nasjonale kontekster, og den argentinske har en viktig særegenhet: det er en veldig stor økonomisk krise, med det historiske problemet med inflasjon.

Siden Milei er en radikal kandidat, virker det logisk at han for å møte dette problemet forsvarer en radikal idé som dollarisering og eliminering av sentralbanken.

Det virker også logisk at Ultra -Right i Chile ikke kommer i det emnet, fordi problemene vi har er forskjellige fra Argentina.

Men som vi snakket om før, gir det libertære aspektet Milei en særegen vekt sammenlignet med andre høyreekstreme som vi har i Latin-Amerika.

Og noen ganger setter disse libertariske tilnærmingene det i sjakk med det moralske saken.Hvordan kan vi tro at en anti -lidelsesperson sier at handel med barn eller organer kan tillates til slu*tt?Det er tingene som ikke setter seg bra.

Tar Milei stemmer til den argentinske konvensjonelle rettigheten eller fange opp anti -systemstemmer fra forskjellige steder i det ideologiske spekteret?

I Europa foreslår mange analytikere at den gamle sosialdemokratiske avstemningen vendte seg til ultra -rett.Det empirisk er ganske usant;Vi vet at Marine Le Pen -velgere i Frankrike, AFD i Tyskland eller Vox i Spania generelt stemte til den tradisjonelle høyresiden, føler seg forlatt av den og begynner å stemme for utbruddene.

Det er ukjent i hvilken grad argumentet kommer til Latin -Amerika.Bevisene i forskjellige land forteller oss imidlertid at den latinamerikanske Ultra -Hight -avstemningen er en kombinatorisk av forskjellige typer velgere: en som kom fra den konvensjonelle høyresiden og vender seg til ultra -rett, en annen som er en avstemning Angrca mot " etablering "og en tredje type velger som kommer fra en moralsk konservativ venstre verden og for utmattelse kan ende opp med å stemme for ultra -rett.

Vi trenger mer empirisk analyse for å vite andelen i hvert tilfelle.Jeg ville ikke våge å si prosentandelen innen Mileis avstemning, men fra det vi har sett, ville jeg tro at mye er proteststemmer, og du må se hvor mye en ideologisk hard stemme er.

En av egenskapene til politikere som Trump eller Bolsonaro som du har påpekt, er at de ser ut til å opprettholde en lojalitet om deres feil -selvsikre velgere.Ville dette også gjelde Milei, eller ville det være raskt å vurdere støtten han fikk i disse primærene som trygge stemmer for ham i oktober?

Jeg ville ikke bli overrasket om Milei opprettholder den viktige stemmestrømmen han hadde i et presidentvalg.

La oss nå vurdere at det mobiliserte 30% av stemmene med en valgdeltakelse som ikke var så høy for tradisjonen med primær i Argentina.Deretter, hvis vi laster opp valgdeltakelse at 30% kan avta.

Jeg vil ikke si at han har valgt valget, men jeg tror han blir litt oppoverbakke.

Akkurat som disse ledelsene genererer en veldig sterk vedheft, genererer de også veldig viktige avvisningsrater.Og dette er viktig for de andre valgene, når velgerne vanligvis stemmer for det mindre onde.

I en eventuell avstemning av Milei mot hvem som helst, er det veldig sannsynlig at andre mennesker som ikke stemte for de som har gått, ender opp med å velge det andre alternativet fordi de vil forhindre at ultra -rettigheten kommer til makten.

I Chile vant Kast første runde mot Boric med en valgdeltakelse på 45%.I andre runde økte deltakelsen til 55% og Boric vant med 10 forskjellspoeng.

Mange mennesker stemte på at han skulle forhindre at Kast kom til makten.Det ligner det som skjedde i Frankrike da Macron slo Marine Le Pen.

Så i hvilken grad er resultatet av de argentinske primærene representerer et signal om fremgang av ultra -rett i Latin -Amerika?

Godt spørsmål.Jeg tror det vi har sett i Latin -Amerika er at disse ultra -rettighetene vokser: Milei for fem år siden eksisterte ikke.Kast tok 8% av stemmene i 2017, og i dag er det.

Min politiske lukt vil fortelle meg at denne virkeligheten kommer til å bli.Jeg vil ikke bli overrasket over at vi i mange andre latinamerikanske land ser en dominoeffekt, og disse lederne begynner å tjene en plass i valgsanden.

Imidlertid er det vanskelig for meg å tro at i de aller fleste latinamerikanske land vil disse lederne ende opp med å erobre den utøvende makten.En ting er at de oppnår 20%, 30% eller 35% av stemmene og en annen som har tilstrekkelig prosent til å vinne.

Det er det store ukjente for oktober i Argentina: hvis 30% som Milei har er tilstrekkelig for til slu*tt i en andre runde for å oppnå den utøvende makten.

Mange i regionen ser Salvadoran -presidenten Nayib Bukele som et eksempel på en hard hånd mot kriminalitet.Bukele kommer også inn i feltet Ultra -Right?

Hvis vi kommer tilbake til metaforen til søskenbarna, er Bukele den som virket litt lengst for familien.Jeg ville reise meg inne i Ultra -rett med et viktig unntak: dens opprinnelse.

Hvis man tenker på opprinnelsen til Kast eller Bolsonaro, hadde de alltid rett og ende opp med å ri på sitt eget valgkjøretøy veldig til høyre.Milei har alltid hatt stillinger til høyre, spesielt i økonomiske forhold som nå kombineres med det moralske saken.

Bukele, derimot, del litt til venstre, er plassert mot "etableringen", ender opp med å forsvare den harde hånden og kombinerer den deretter med veldig moralsk konservative spørsmål.

Bukele har vendt seg til posisjoner veldig mot Ultra -Right, så jeg ville plassere det innenfor det store konglomeratet.

Hvilken leksjon skal den latinamerikanske tradisjonelle politiske klassen ta generelt, i møte med fremveksten av figurer som Milei?

En første leksjon er at de aller fleste av tiden disse aktørene ikke alltid vinner av den økonomiske agendaen, men snarere av den kulturelle agendaen: spørsmål som abort eller like ekteskap har vunnet terreng i Latin -Amerika og ikke lenger premier bare den økonomiske Utstedelse av stat eller marked.

For det andre er det et veldig utbredt ubehag mot politikernes evne til å lytte til kravene til statsborgerskap.

Disse ultralette skuespillerne kobler seg til disse følsomhetene, og foreslår ofte løsninger som vil generere flere problemer.Da må den politiske klassen i Latin -Amerika bedre forstå disse problemene.

Det tredje poenget er at et av de tverrgående kravene i Latin -Amerika har å gjøre med organisert kriminalitet og verken venstresiden eller den konvensjonelle høyre har klart å foreslå lange termløsninger som er kompatible med det demokratiske systemet.

Det er en annen stor Achilles -hæl.

Du har skrevet at disse ultra -rettighetsledelsene, fra å nå regjeringen, kan føre til "autoritære konkurrerende regimer", der det fremdeles er valg, men styrer mer som diktatorer.Kan dette også skje med venstre ledelse?

Forresten, Venezuela er det beste eksemplet: som bygde det venezuelanske autoritære konkurransedyktige regimet var venstre og ikke høyre.

Men i dag hvis man analyserer det globale erosjonspanoramaet til demokratiske systemer, kommer det mye mer fra ultra -rett enn av Ultra -venstre.

Selv i Latin -Amerika er Ultraiz venstre ikke veldig godt posisjonert valg.Snarere har Ultra -Right fått terreng.Vi vet på grunn av sammenlignende bevis på at demokratiske regimer setter i fare og kan forårsake demokratiske gradvise prosesser.

Det er en annen type risiko enn de rette eller diktaturene på 60- eller 70 -tallet, da de rett og slett ønsket å smuldre det politiske rommet.

Og med dette mener jeg ikke at ultraizirene ikke er farlige.

Husk at du kan motta World BBC -varsler.Last ned den nye versjonen av appen vår og handlingen.